KRISER OG KRISEREAKSJONER
| Hva er..? | Symptomer | Behandling | Hva gjør jeg? |
| Pårørende | Lenker | Forsiden |
Det er mange situasjoner som kan oppleves som kritiske i menneskers liv. Alt fra å være innblandet i eller vitne til alvorlige ulykker og plutselig sykdom eller død blant ens nærmeste, til vonde skilsmisser, kan karakteriseres som kriser. Det gjøres likevel ofte et skille mellom kriser som krever rask inngripen og annet krisearbeid. En krise innebærer en brå hendelse som påvirker personen, tro på at denne hendelsen vil være stressende og ødeleggende, samt manglende effektive måter for å mestre denne hendelsen.
Med psykisk traumatisk/kritisk hendelse menes en hendelse som faktisk representerer en trussel mot et individs fysiske eller psykiske liv og helse, eller en hendelse som oppleves på denne måten.
Symptomer og kjennetegn på en krisereaksjon
Opplevelsen av en kritisk hendelse vil ofte følge et generelt mønster. Til å begynne med er det ikke sikkert at en situasjon oppleves som en krise, men personen opplever høynet spenning og/eller stress. Personen må mobilisere ressurser som kan motvirke krisen, men hvis dette ikke lykkes vil han/hun oppleve mer spenning og en voksende følelse av ikke å kunne gjøre noe med problemet. Mestringsstrategier mislykkes og man prøver gjerne helt nye handlingsmønstre som er forbeholdt helt ekstreme situasjoner. Hvis dette ikke virker vil høyere spenning, hjelpeløshet, utilstrekkelighetsfølelse, forvirring og tap av kontroll inntreffe. Denne siste fasen vil vanligvis begrense seg selv (1-5 uker) ettersom det er vanskelig for et menneske å holde ut lenger. Hvor lang tid kriseforløpet tar kan variere enormt alt avhengig av hendelsen (fra f.eks. et bilkrasj til lang tids utmattelse i slitsom jobb).
Dersom du har vært utsatt for en uvanlig og dramatisk hendelse er det vanlig at slike hendelser utløser både fysiske og psykiske stress-reaksjoner. Ikke alle reagerer likt på stress. Det kan være en hjelp for deg og dine nærmeste å kjenne til noen av de vanligste reaksjonsmåtene. Da er det lettere å akseptere egne reaksjoner som normale i forhold til de sterke ytre påkjenningene.
Den første reaksjonen er ofte preget av UVIRKELIGHET. Det er kanskje vanskelig å fatte helt hva som har skjedd. Gradvis slipper du hele hendelsesforløpet inn over deg, og først da kommer gjerne de sterkeste reaksjonene.
ANGST forekommer ofte. Du kan gjenoppleve det som hendte i tanker og bilder som blir så virkelige at du får følelsen av at ”nå skjer det igjen”. Det kan være vanskelig å rive tankene bort fra de mest kritiske påkjenningene du har hatt. Angsten kan gjøre deg rastløs. Du kan også få angst for spesielle steder som forbindes med den kritiske hendelsen. Du kan bli redd for mørket, for å være alene eller å være tett sammen med andre.
Du kan også oppleve ulike KROPPSLIGE PLAGER som skjelving, svette, kvalme, brekninger, svimmelhet, hodepine, hjerteklapp, press i brystet, mageplager, liten matlyst, kraftløshet eller spenninger i kroppen. Det er vanlig å være plaget med nedtrykthet, opplevelse av ”meningsløshet”, kjenner ”ingenting” eller opplevelse av at smerter/plager er sterkere enn før.
SKVETTENHET er ofte tilstede. Det vil si at du antakelig er mer vár for plutselige lyder eller bevegelser enn vanlig. Det er også vanlig at du er mer oppfarende eller er ”uforståelig” irritert, slik andre oppfatter deg.
Mange får SØVNPROBLEMER. Det kan være vanskelig å sovne inn, eller du våkner ofte og tidlig. Det er viktig å kjenne til at gjenoppleving av den kritiske hendelsen i søvne - MARERITT - er vanlig. Det fører noen ganger til plutselig oppvåkning med sterk angst. Dersom søvnen blir dårlig gjennom lengre tid, mister du alt overskudd og blir mer irritabel og sliten. Det kan derfor være behov for sovemedisin i en kortere periode.
FORTVILELSE OG GRUBLING blir et problem for noen. Dersom andre mennesker har kommet til skade, kan det gi opphav til urimelig selvbebreidelse og skyldfølelse. Enkelte føler behov for Å VÆRE ALENE. Du forsøker kanskje å glemme og trekker deg unna kontakt eller avviser med andre for å beskytte deg mot sterke følelser. Til en viss grad er det forståelig, men for å kunne arbeide deg gjennom de sterke opplevelsene, er det viktig at du ikke isolerer deg.
AGGRESJON rettet mot involverte i krisesituasjonen eller personer som ikke grep inn, evt. mot personer som prøver å gi omsorg er vanlig hos personer som har opplevd en traumatisk hendelse.
Det er viktig at du tar dine reaksjoner på alvor. Personer som ikke har fått tilstrekkelig støtte i en krisesituasjon, eller der belastningen har vært opplevd som veldig overveldende kan utvikle PTSD (posttraumatisk stressforstyrrelse).
Det er svært viktig å handle raskt i krisebehandling. Innenfor et kort tidsrom etter at den kritiske hendelsen har inntruffet vil krisen fortsette å være akutt og personen vil være mest åpen for å bli hjulpet. Rask behandling vil derfor ha den største effekten, og det vil være best om tiltak kan iverksettes innen 24 timer etter at personen oppsøker hjelp.
Behandlingen er problemløsende og kortvarig, og tar sikte på å hjelpe personen til å fokusere på det spesifikke problemet og planlegge en strategi for hvordan vedkommende best skal klare seg i timene, dagene og ukene fremover. Kriseterapeuter prøver å hjelpe personen til å klare seg uten profesjonell hjelp. Dette gjøres ved å fokusere på hvordan klienten kan finne ressurser utenfor terapirommet, i sitt naturlige miljø. Kriseintervensjon legger stor vekt på å kople klienten sammen med sitt sosiale støttesystem igjen eller, hvis han/hun ikke har noe, hjelpe til å skape et nytt.
Hva kan jeg selv gjøre dersom jeg har vært utsatt for en krise?
For det første er det viktig å vite at ingen reagerer likt, og at dine reaksjoner er naturlige for deg i den situasjonen du har vært i. Det kan hjelpe å skaffe seg informasjon om hvordan det er vanlig å reagere etter å ha opplevd en krise (vanlige reaksjoner etter en traumatisk hendelse). Nedenfor følger noen råd som andre som har vært utsatt for kriser har hatt nytte av:
Noen få, enkle råd:
SNAKK MED ANDRE! Selv om det kan være vanskelig, er det bra å dele tanker, følelser og opplevelser med andre. Det kan være nødvendig å ta opp igjen deler av hendelsesforløpet om og om igjen. På den måten kan du bedre komme gjennom det som er vanskelig. Særlig nyttig kan det være å snakke med mennesker som har opplevd det samme eller lignende situasjoner. Ikke vær redd for å belaste andre mennesker rundt deg, de aller fleste ønsker å kunne være til hjelp.
AKTIVITET er et stikkord! Forsøk å komme inn i en daglig rytme så raskt som mulig. Fysisk aktivitet er viktig for å få avreagert. Gjør ellers andre aktiviteter som du av erfaring vet vil hjelpe deg. For de fleste er det en fordel å komme i ARBEID så snart som mulig. Det kan være til hjelp ganske snart etter den kritiske hendelsen å OPPSØKE stedet og/eller mennesker som du forbinder med den kritiske hendelsen, gjerne sammen med noen du føler deg trygg på. Det vil kunne forebygge at du utvikler unngåelsesatferd og sterkere angst.
Vær spesielt forsiktig med bruk av ALKOHOL i denne perioden.
VENT IKKE MED Å SØKE HJELP! Det er naturlig å ha plager i din situasjon, og de fleste plageravtar av seg selv med tiden. Men vent ikke for lenge hvis du har reaksjoner som du synes er vanskelige å forstå eller om du har sterke og langvarige plager. Nøl ikke med å kontakte legen din eller andre som du tror kan gi hjelp / behandling i forhold til det som plager og uroer deg eller dine nærmeste.
Hva kan jeg gjøre som pårørende til en som har en krisereaksjon?
Som pårørende til en som har opplevd en krise kan man lett føle seg hjelpeløs fordi man ikke vet hva man kan gjøre for å hjelpe vedkommende. Det er lett å bli handlingslammet og dermed la være å gjøre noe i det hele tatt. For en kriseutsatt er tilbaketrekning fra det sosiale miljø noe av det mest smertefulle han eller hun kan oppleve. Ikke treng deg på den kriserammede, men la vedkommende vite at du tenker på ham/henne, og tilby deg å være en samtalepartner. Å være en samtalepartner innebærer å være tilstede for den kriserammede personen, og ikke å få dekket din egen nysgjerrighet. Den kriserammede vil ofte bruke lang tid på å ”komme over” hendelsen. Ikke lat som om du har glemt det som skjedde etter at det har gått en tid. Unngå til enhver tid å komme med kommentarer som ”det kunne jo gått enda verre”, ”du har jo hele livet foran deg”, ”jeg kjenner noen som....”. Dette er kommentarer man impulsivt ønsker å si, men som viser for den kriserammede at du ikke har satt deg inn i hvordan han/hun har det, og virker som en nedvurdering av vedkommendes tanker og følelser. Dersom du ser at den traumatiske hendelsen fortsetter å slite sterkt, så anbefal ham/henne å søke hjelp. Jo fortere vedkommende hjelpes dess lettere og raskere vil han eller hun kunne legge hendelsen bak seg og gjenoppta sine daglige aktiviteter.
Du bør også sette deg inn i hva som er vanlige reaksjoner etter traumatiske hendelser slik at du vet hvilke reaksjoner du kan forvente som samtidig kan gi informasjon om dette til den som har vært utsatt for en krise.
Ettersom krisebehandlingen bør iverksettes raskt bør man se til at personen raskt søker profesjonell hjelp, eventuelt selv opprette kontakt med hjelpeapparatet. Hvis det er nødvendig bør man selv reise med personen til psykiatrisk legevakt eller en avdeling for øyeblikkelig hjelp ved en psykiatrisk poliklinikk. Man må også som pårørende være innstilt på å bli kontaktet av kriseterapeuten for å inngå som en del av støttesystemet rundt klienten.
Det er viktig å mobilisere støtteapparatet rundt vedkommende som er rammet (familie, kolleger osv). Dersom det finnes andre personer som har vært i en tilsvarende situasjon, vil disse ofte ha nytte av å snakke med hverandre om sine inntrykk og sine reaksjoner.
Nedenfor føler noen flere råd om hvordan du kan hjelpe en person som har vært utsatt for en traumatisk hendelse:
1. VISE OMSORG OG TRYGGHET
Tilby deg å være hos personen som nettopp har vært i en krisesituasjon. Bruk tid på å lytte til ham/henne.
Tilby deg å følge vedkommende hjem, evt. vær sammen med personen hjemme. En kriserammet person bør ikke få være alene, selv om han/hun sier at det er i orden.
2. LA DEN KRISERAMMEDE SELV BESTEMME OG GJØRE VALG
Vær på tilbudssiden uten å overta og ”kjøre over” personen som har vært utsatt for en kritisk hendelse. Hendelsen oppleves av den rammede som tap av kontroll og mestring. Derfor er det viktig at du hjelper ham/henne til å gjenvinne kontroll. Det kan du gjøre ved å la vedkommende selv få velge, f.eks. hvem du skal ringe som ”nærmeste pårørende”, og selv få bestemme tid og sted for første møte med kolleger, men ikke vent for lenge.
3. HJELP DEN KRISERAMMEDE Å GJØRE DE NÆRMESTE DAGENE FORUTSIGBARE
Det er viktig å spørre hva vedkommende ønsker å gjøre og når. Hjelp den kriserammede til å ta stilling til hva som skal prioriteres. Planlegg enkle aktiviteter sammen og gjør dette tydelig ved å skrive ned det dere blir enige om. Grunnen til at dette er viktig, er at alt kan fortone seg ganske kaotisk like etter en traumatisk opplevelse. Måltider og daglige rutiner mister sin betydning. Meningen og tryggheten i tilværelsen kan gradvis gjenvinnes ved å utføre de vante handlingene.
4. HJELP DEN KRISERAMMEDE TIL Å KONKRETISERE HENDELSEN
Oppmuntre vedkommende til å snakke om det som hendte og spør etter reaksjonene på hendelsen. Forsøk å legge til side din egen oppfatning av situasjonen og ikke fall for fristelsen til å argumentere og diskutere med den kriserammede. Ikke bagatellisér det vedkommende har vært igjennom. Kommentarer som ”det kunne ha gått verre”, ”hell i uhell” etc. bør unngås. Sjekk ut om du har forstått vedkommende riktig ved å gjenta det vedkommende sa med dine egne ord. Ikke døm, vær aksepterende for at vedkommende gjorde og gjør så godt han/hun kan i den situasjonen han/hun er i.
5. VÆR FORBEREDT PÅ UVENTEDE REAKSJONER
Nedenfor følger noen vanlige måter å reagere på for personer som har vært utsatt for en traumatisk hendelse:
Fysisk tilbaketrekning, avvisning og motstand mot fysisk nærhet kan være aktuelle reaksjonsmåter.
Aggresjon rettet mot involverte i krisesituasjonen eller personer som ikke grep inn, evt. mot personer som prøver å gi omsorg.
Oppfarenhet eller ”uforståelig” irritasjon, overreaksjon på lyder, ustabilt humør, liten matlyst, søvnvansker o.l.
Mareritt der den aktuelle hendelsen f.eks. blandes med eller omformes i lys av tidligere ”glemte” skremmende opplevelser, eller hvor den traumatiske hendelsen gjenoppleves. Forsøk å få den kriserammede til å fortelle om evt. mareritt.
Nedtrykthet, opplevelse av ”meningsløshet”, kjenner ”ingenting” eller opplever smerter/plager sterkere enn før.
6. BEARBEID SELVBEBREIDELSE OG SKYLDFØLELSE
Den kriserammede kretser ofte rundt hva han/hun skulle gjort annerledes for å unngå den kritiske hendelsen, og alt bryet det har forårsaket for andre. Vær bevisst på å ikke avfeie slike utsagn med en kort tilbakevisning. Invitèr heller til utdypning ved si noe slikt som ”kan du tenke deg hva som ville skjedd dersom du istedet hadde....?”, ”hvordan ville du opplevd det dersom jeg istedet....?”. Forsøk å få den kriserammede til å se at han/hun gjorde det som var mulig å gjøre i krisesituasjonen, og at andre gjør det de finner naturlig ut fra det at de bryr seg om den kriserammede.
7. TA TIDEN TIL HJELP
La den kriserammede forstå at du forsøker å sette deg i hans/hennes sted og skjønner reaksjonene. Vær åpen for å lytte selv etter at du selv har fått hendelsen mye mer på avstand. Støtt personen hele tiden på det han/hun klarte å mestre i den kritiske situasjonen, f.eks. bevare roen, skjerme seg selv osv. Fremhev det personen har fått til etter hendelsen, f.eks. å snakke om egne følelser, møte kolleger, gå på jobb etc.
Vær forberedt på at det kan komme perioder med ”tilbakefall” og økte problemer etter en periode med god fungering. Husk at alle reagerer forskjellig og trenger ulik tid til å bearbeide en kritisk hendelse.
Kriser – lenker og anbefalt litteratur
Weiseth, L. & Mehlum, L. (1993). Mennesker, traumer og kriser. Oslo: Universitetsforlaget