RUSMIDLER
| Kjennetegn | Symptomer | Årsaker | Behandling | Prognose |
| Hva gjør jeg? | Pårørende | Lenker | Forsiden |
Rusmidler er stoffer med ulike kjemiske sammensetninger som kan deles inn i forskjellige grupper etter hvordan de virker. Eksempler er opiater (morfin, heroin), hallusinogener (fleinsopp, LSD), sentralstimulerende stoffer (kokain, amfetamin), alkohol og medikamenter (beroligende, sovemedisiner). Ecstasy og GHB hører til en relativt ny gruppe rusmidler. Klikk deg videre til Blå Kors hvis du vil vite mer. Alkohol er som kjent også et utbredt rusmiddel.
Fordi stoffene har forskjellig kjemisk oppbygning gir de forskjellige virkninger. Noen forsterker sanseopplevelser, andre gjør at personen blir mer aktiv, mens andre virker beroligende. Men de har også noen av de samme virkningene. Disse virkningene er av mer psykologisk art og vil her bli omtalt under ett. Alle gir med enkelte unntak (såkalt ”bad trip”) positive opplevelser eller følelser. Innen psykologien kalles positive opplevelser ofte forsterkende. Det betyr at fordi en opplevelse er behagelig, har personen lyst til å oppleve den på nytt. Det er ikke bare stoffer som virker forsterkende. Det samme gjelder aktiviteter, for eksempel gambling. Her tilføres ikke kroppen et stoff med en kjemisk oppbygning, men den psykologiske virkningen kan sammenlignes med bruk av rusmidler. Overdreven gambling (spilleavhengighet) har i den senere tid fått mer oppmerksomhet i faglig sammenheng.
Symptomer ved rusmiddelmisbruk
Fagfolk skiller gjerne mellom skadelig bruk og avhengighetssyndrom. Ved skadelig bruk brukes rusmiddelet på en slik måte at det har oppstått en somatisk eller psykisk helseskade. Avhengighetssyndromet er mer alvorlig i den forstand at et helt spekter av både fysiologiske, atferdsmessige og kognitive fenomener foreligger.
Avhengighet starter når virkningen av stoffet ikke lenger er den samme som ved de første gangers bruk. Dette kalles på fagspråket toleranse. Som en følge av dette økes dosen og personen opplever at han eller hun ”trenger” stoffet.
Man kan skille mellom psykisk og fysisk avhengighet. Ved psykisk avhengighet gir stoffet en tilfredshetsfølelse og en psykisk trang som nødvendiggjør kontinuerlig tilførsel av stoffet for å gi behag eller unngå ubehag. Den psykiske avhengigheten øker p.g.a. de forsterkende følelsene stoffet gir. Fysisk avhengighet er en tilstand med intense fysiske plager (abstinenser) når stoffet ikke lenger tilføres.
Rusmiddelmisbruk kan også ha psykiske bivirkninger i form av angst, depresjon og psykotiske reaksjoner. Se mer under behandling.
I en hverdagslig sammenheng bruker vi ofte begrepet "misbruk" for å illustrere problematisk bruk av rusmidler, og det samme vil vi gjøre her.
Det er flere forhold som sammen fører til avhengighet. Avhengighet av rusmidler har nemlig både sosialpsykologiske, biologiske og farmakologiske aspekter. Det siste henspeiler på at også egenskaper ved stoffet spiller inn, det er ikke bare kjennetegn ved personen som er ansvarlig for en avhengighetstilstand. Det er altså ikke nødvendig at personen har en psykisk lidelse eller et ”hang” til misbruk for at han eller hun skal bli avhengig av et rusmiddel. Rusmidler har en effekt på egen hånd uavhengig av personens psykiske utrustning eller sosiale forhold. En rekke rusmidler har såkalt forsterkende effekter. Dette betyr at stoffet gir behagelige følelser, som personen gjerne ønsker å oppleve igjen. Noen stoffer er veldig potente, dvs at de har en stor mulighet for å gi avhengighet. Et eksempel på dette er heroin.
Selvmedisineringshypotesen legger vekt på psykologiske forhold og går i korte trekk ut på at en person blir avhengig av et rusmiddel fordi bruken av det demper vedkommendes negative følelser. Tilhengere av denne teorien vil hevde at rusmiddelet ikke er tilfeldig valgt, men at det er valgt p.g.a. sine spesielle farmakologiske kjennetegn, som demper nettopp de følelsene personen er plaget av.
Andre teoretikere mener sosiale forhold har sammenheng med misbruk. Sosialt stress kan utløse et misbruk, men også personens ressurser og muligheter spiller en rolle. Hvis personen har et godt sosialt nettverk, klarer seg godt i sosiale sammenhenger og har noe å fylle hverdagen med, slik som skole, jobb og fritidsaktiviteter, er sjansene mindre for at vanskelige perioder utløser et misbruk eller avhengighet.
Dette er bare noen teorier om hva som kan lede frem til et rusmisbruk. Som regel er det sammensatte forhold som gjør at et menneske utvikler et problematisk forhold til rusmidler.
Behandling av rusmiddelmisbruk
Rusmisbruk kan behandles på forskjellige måter. Det finnes psykologiske behandlingsformer som tar sikte på å avdekke mulige årsaksforhold og mekanismer som opprettholder et misbruk. Medikamentell behandling brukes i enkelte tilfeller, for eksempel når metadon gis til såkalt langtkomne rusmisbrukere. Noen typer rusmidler kan gi andre psykiske lidelser, som kan behandles med medikamenter. Det kan for eksempel gis antipsykotisk medikasjon til mennesker som har blitt psykotiske etter å ha brukt amfetamin eller LSD. Depressive reaksjoner er ikke uvanlig og kan behandles med antidepressiva. Misbruk av noen stoffer gir kraftige fysiske reaksjoner når personen slutter med stoffet, for eksempel kramper. Dette kan behandles med medisiner som brukes for å kontrollere epilepsi.
Både psykologisk og medikamentell behandling foretas i kontakt med fagfolk som leger, sykepleiere og psykologer, ofte gjennom ulike institusjoner eller behandlingssentra. Det finnes både polikliniske og døgnbaserte tilbud, dvs at personen som behandles både kan fortsette å bo hjemme, eller bli lagt inn på en institusjon. Det finnes avrusningsstasjoner og institusjoner som gir tilbud over lengre tid.
I tillegg til denne type hjelp finnes flere selvhjelpsgrupper, se lenker.
I internasjonale undersøkelser har man ofte sett at ca. halvparten av de som behandles for alkoholmisbruk blir bedre. Jo senere misbruket starter, jo flere sosiale relasjoner man har og jo mindre sosiale konsekvenser misbruket har fått, desto større er sjansen for bedring.
Når det gjelder misbruk av narkotiske stoffer, har det vist seg vanskelig å forutsi hvordan det kommer til å gå. Noen klarer å slutte på egen hånd, andre slutter etter å ha fått hjelp. Andre igjen har gjentatte tilbakefall til tross for behandling, mens noen fortsetter å misbruke til de dør en for tidlig død. Det er relativt vanlig med høye tilbakefallsrater, uavhengig av hvilke stoffer misbruket dreier seg om.
I den senere tid har det blitt vanlig å fokusere på i hvilken fase personen befinner seg i forhold til endring. Hvis personen ikke egentlig har bestemt seg for å slutte er sjansen større for å mislykkes enn hvis personen har bestemt seg og i tillegg er svært motivert. Dette kan kanskje forklare hvorfor tilbakefallsratene er såpass høye.
Hva kan jeg gjøre hvis jeg har et rusproblem?
Noen mennesker har god nytte av selvhjelpsgrupper. Noen av disse har åpne kvelder, hvor hvem som helst kan komme. Dette kan være en fin måte å finne ut av om det passer for en selv. Andre foretrekker å ha kontakt med fagpersoner. Noen institusjoner tar inn mennesker til samtaler uten at henvisning fra lege er nødvendig. Det gjelder både behandlingssteder som A-senteret i Oslo, Sosialmedisinske Klinikker og Blå Kors, samt avrusningsstasjoner.
Hva kan jeg som pårørende gjøre?
Å bo eller leve nært innpå et menneske med rusproblemer kan være en stor påkjenning. Mange trenger noen å snakke med for å bearbeide dette. Noen velger et individuelt behandlingstilbud, andre foretrekker grupper hvor man kan snakke med andre i noenlunde samme situasjon. Flere behandlingssteder og selvhjelpsgrupper har satt i gang grupper for pårørende. Se lenker.
Blå Kors - svært informative sider, anbefales sterkt hvis du vil vite mer om rusmidler.
Anonyme Alkoholikere - selvhjelpsgrupper.
Anonyme Gamblere - selvhjelpsgrupper.